Da jeg så lettvint tilbød meg å skrive litt om hvordan siamesere er, trodde jeg det skulle bli en særdeles lett oppgave. Men for det første står det en blåmasket siameserherre og slår meg på armen hele tiden, for han vil at jeg skal leke med ham i stedet for å skrive om ham. For det andre er det så mye å si om siamesere at jeg kunne fylle bok etter bok. Og hvor skal jeg begynne?

Begynn fra begynnelsen, sa alltid min mor. Men hvilken begynnelse? Opprinnelsen til rasen? Begynnelsen på den moderne siameseren, som ser ganske annerledes ut enn siameserne for bare noen få tiår siden? Kanskje jeg rett og slett skal begynne med min første siameser, en brunmasket herremann ved navn Gay af Tassemarken. Til daglig kalt Pussi.

Pussi var av den gamle sorten siamesere, med eplerundt hode og ganske kraftig kropp i forhold til den blåmaskede siameseren jeg har i dag. Til tross for forskjellene i utseende, og de 46 år som skiller deres fødselsdager, er det mange likhetstrekk mellom de to når det gjelder psyke og atferd.

Det sies om siamesere at de er ekstremt snille mot barn. Det stemte helt på Pussi, som alltid behandlet barn med det ytterste tålmod. Ble min fettere og kusiner for ville med ham, satte han seg bare ned og så på dem. En som har opplevd å bli stirret på av en siameser, vet hvor effektiv denne irettesettelsen er. Et intenst blått blikk, som ikke viker en tomme, kan være sterkt nok. Når blikket i tillegg kommer fra et ansikt som utstråler arroganse og høymot, og som tydelig forteller deg at her sitter det et vesen som har full kontroll over hele verden, inklusive deg, så roer du deg. Det gjorde i hvert fall alltid mine fettere og kusiner.

Denne grunnleggende tilliten til egen kraft og dominans, gjaldt også de hunder Pussi møtte på sin vei. Jeg husker en gang vi var ute og gikk søndagstur i skogen, og det kom en hund løpende under høye bjeff. Hunden hadde åpenbart sett Pussi, og trodde vel at den skulle få seg litt moro med å jage katt. Den hunden tok gruelig feil. Da hunden var på noen meters avstand, satte seg Pussi rolig ned og ventet. Hunden bremset farten, men var dumdristig nok til å trave helt fram til Pussi. Et lite sekund senere løp hunden knyende av gårde med et lite rift etter en sylskarp klo på sin snute.

Siamesere er også kjent for å være endeløst hengivne sine eiere. Som regel ser de seg ut ett menneske i familien, som de reservasjonsløst sverger hele sin siameserlojalitet til. Å bli elsket av en siameser, er nok den største nåden et menneske kan oppleve. Dette er Kjærlighet. Og hvis noen skulle true deg, vil din siameser komme styrtende til ditt forsvar. Det er kjent at siamesere har gått til angrep på innbruddstyver og andre som har truet siameserens mennesker. Ingen spøk, kan de som har blitt utsatt for det fortelle.

Pussi var vel egentlig min mors katt fra begynnelsen, men etter hvert ble han mer og mer min. Eller jeg ble hans. Han fulgte meg over alt. Han møtte meg når jeg kom hjem fra skolen. Han var utekatt, og hvordan han kunne vite når jeg kom hjem er fremdeles en gåte – for det kunne jo ofte hende at jeg ble med en kamerat etter skolen, og ikke kom hjem før senere. Men Pussi visste alltid når jeg kom opp grusgangen hjemme. Da kom han løpende mot meg med halen rett opp som en flaggstang, og gjensynsgleden var rørende. Fra begge parter.

Pussi hadde også sine meget sterke meninger om hvordan ting skulle være. For eksempel nektet han å spise før man hadde sagt "vær så god". Fersk strømming skulle han spise rå, etter å ha fisket dem opp én etter én fra en balje med lunkent vann.

Han skulle alltid ha en pinlig ren tallerken å spise fra. Siamesere er ekstremt renslige, noe som betinger at sanden i deres kattedoer må renses for klumper minst to ganger om dagen.

Siamesere har det også med å bli svært fornærmet hvis de ikke møter den respekt de mener de har krav på. Eller at menneskene slumser med rengjøringen av "deres ting". Eller gjør noe annet en siameser ikke liker, for eksempel å være for lenge borte. En sur siameser er veldig sur. Og kan være det ganske lenge. Da er det om å gjøre å smiske alt man orker, gjentatte ganger be om unnskyldning og i det hele tatt vise at man skjønner at man har oppført seg ualminnelig dumt. Til slutt blir man tatt til nåde igjen, og da blir man så takknemlig at man ikke orker å bry seg om at man var i sin fulle rett til å kjefte fordi katten hadde gjort noe den ikke hadde lov til.

Pussi var en jeger som drepte alt fra mus og rotter til hoggorm. Men han drepte aldri fugler. Min tante hadde nemlig undulater. Da vi var på besøk hos henne gjorde de alt for å erte Pussi. De fikk lov til å fly løse i rommet, og det var et fascinerende syn å se dem trippe forbi snuten på Pussi som lå og stirret olmt på dem. De visste, og han visste, at de var fredet. Så Pussi drepte aldri fugler, selv om han hatet dem intenst. Han fanget dem og kom hjem med dem i munnen, bare for å vise at han minsann kunne ta fugl. Men så fort han var inne, åpnet han munnen og fuglen fløy uskadd ut gjennom den åpne døra.

William er nå bare et drøyt år gammel, og har mye igjen før han har lagt seg til med enn voksen siamesers herrevaner. Men han er allerede på god vei til å bli den Kongen han selv mener han er, og som han er født til å bli.

Vi har en annen katt også, en ocicat som heter Modesty. Hun er en måned eldre enn William, og var lenge sjefen i huset. Det er hun ikke lenger. Det store maktskiftet skjedde i sommer da vi var på ferie hos min mor, som har en stor hage der kattene fikk gå løse (til vanlig er de innekatter). William var den første til å stikke av over gjerdet. En stund senere hørte vi et umenneskelig vræl som gjenlød over hele naboskapet. Da vi kom styrtende til, så vi William slåss med en nabokatt.

Dette var første gangen William hadde truffet en "vanlig" katt, med "vanlige" oppfatninger om revir og kattekamp. Den katten pilte av gårde i en ubeskrivelig fart etter møtet med William. Eller kanskje var det Williams stridsrop som skremte den. Etter denne episoden ble William forandret fra å ha vært en ganske pysete liten siamesergutt som underordnet seg Modesty, til å bli en selvsikker type som bestemmer alt, kan alt og ikke gir seg før han får det som han vil.

Skjønt en manipulator av rang, har han alltid vært. Den lange, silkete kroppen, med de lange tynne lemmene, rommer en vilje av stål. Vil han at jeg skal gå en tur i bakgården med ham, så slutter det alltid med at jeg gjør nettopp det. Uansett hva jeg har fore. Det begynner med at han kommer og maser litt lavt. Eller reiser seg opp etter leggen min og slår meg på låret, alternativt på armen, hvis jeg sitter. Hjelper ikke det, løper han opp på skuldra mi. Og hjelper ikke det, ser han til å få øyekontakt. Med en gang han har låst mitt blikk til sitt, setter han i gang med høylydt klaging om hvor ille jeg forsømmer ham. Da er det kort vei til utgangsdøra. Så fort jeg henter selen, stikker han fram hodet som en liten hund slik at jeg kan tre den på. Og så går vi ut.

William klatrer som en ape. Kurvhyller er barnemat for ham. Selv om vi har skjøvet dem litt ut, slik at han liksom må klatre rundt for å komme videre opp til neste hylle. Grunnen til at han klatrer i kurvhyller, er at vi legger hans yndlingsleke i den øverste kurven. Den er nemlig av en slik art at den kan være farlig for ham – en lang stang med ditto lang snor som det er festet to fuglefjær til. Denne leken er det morsomste han vet. Da vi lar fjærene fly gjennom luften, hopper han lekende lett halvannen meter opp i lufta for å fange dem.

Høye skap, hyller og annet som gjør at William kan sitte på toppen av sin verden og skue ned på oss andre, er andre favorittgjenstander. På kjøkkenet hopper han dessuten fra toppen av det ene kjøkkenskapet til det andre, som befinner seg to og en halv meter unna. Det kan dermed bli litt stressende å lage mat, siden det flyr en siameser over hodet på meg med ujevne mellomrom.

Siamesere er utpreget sosiale katter. De bør derfor helst ikke være alene-katter. William har jo Modesty til selskap, og de to elsker hverandre. De vasker hverandre, og deres ører er alltid skinnende rene. De sover sammen, de leker sammen og de viser på mange måter at de er ganske avhengige av hverandre. Men det har vist seg at William er den som nå bestemmer.

Da William kom til oss, hadde Modesty bodd hos oss en måned allerede. Og ocikatter er også bestemte av seg. Særlig Modesty, som er en meget bestemt kattedame. Til å begynne med bestemte hun absolutt alt. For eksempel hvor de skulle sove om natten, i min seng. Modesty skulle ligge øverst, nærmest mitt hode. William nedenfor.

I dag ligger Modesty nederst. William ligger enten i min armkrok under dyna, eller oppå dyna ved mine knær. Modesty får ta til takke med en plass i fotenden.

Får vi gjester, er det Modesty som først går fram for å hilse. Hun er nysgjerrig og sosial, og liker at det kommer folk. William sitter ved siden av og ser på. Alle sier umiddelbart at Modesty er så sosial og tøff, og så legger de til at William virker litt reservert. Ikke så rart, han ser ganske arrogant og nedlatende ut der han sitter og stirrer på dem. Men så, uten at noen egentlig har forstått hvordan det har gått til, er William sentrum for alles oppmerksomhet. Og Modesty sitter på sidelinja og ser passivt på.

Til tross for at William har Modesty, er det jeg som er hans utkårede. Er jeg borte for lenge, sitter han ved døren og gråter, forteller min samboer (og hans andre menneske). Da jeg endelig kommer, får jeg kjeft. William spenner sitt blå blikk i meg og brøler at jeg har påført ham sorg og smerte med mitt lange fravær. Og hva akter jeg å gjøre for å få ham blid igjen? Den sikreste metoden er å hente yndlingsleken. Men det er nesten like bra med kos.

William er ekstremt kjælete. Som kattunge lå han i fanget mitt så fort jeg satte meg. Han maler bare jeg tar i ham. Halen vibrerer av lykke når jeg endelig kommer etter at han har ropt på meg. Mer enn en gang har jeg blitt rørt til tårer over de kjærlighetsbeviser William øser over meg. Min samboer blir til tider ganske sjalu, for William er en énkvinneskatt. Det er jeg som er hans menneske, og andre mennesker kan han godt like, men de betyr ikke så mye.

Når det gjelder hunder, ligner William også på min gamle Pussi. Han går visserlig unna hvis det er ukjente hunder, men kommer de for nær er han raskt ute med en liten klo. Bortsett fra min mors hund, som William liker veldig godt. De to leker sammen, og William synes at denne hunden absolutt er akseptabel. Jeg tror det er fordi han har forstått at hunden hører til familien.

Siamesere er kjent for å være ekstremt intelligente. Pussi var det helt opplagt, og det ser ut til at William heller ikke er noen dumming. Ett eksempel: Vi lekte med en pelsrotte som havnet på toppen av et vitrineskap som står på en skjenk i spisesalen. Halvannen til to meter fra skjenken er det en høy peis (vi har 3,5 m under taket, så dette er høyt). Både Modesty og William hopper opp på benken under vitrineskapet og stirrer oppover. Modesty skjønner at hun ikke kommer opp på vitrineskapet, går bare fram og tilbake på selve skjenken. William forstår også at veien opp til toppen av vitrineskapet ikke går fra selve benken, det blir for skarp vinkel. Så han begynner å se seg rundt i rommet. Han får øye på peisen. Deretter er det kort vei – han hopper over til peisen, løper opp på toppen av den og hopper derfra til toppen av vitrineskapet. Modesty står fremdeles på skjenken og skjønner ingenting. Og hun er definitivt ingen dum katt!

Siamesere er, for å si det på en annen måte, ikke vanlige katter. De er mer enn katter. De er infame, elskelige, intelligente, utspekulerte, trofaste, krevende og spesielle på måter andre katter etter min erfaring aldri blir. Jeg har bare hatt fem katter, hvorav to altså har vært siamesere, men jeg har kjent mange katter i mitt liv. Ingen andre katter er i nærheten av en siameser når det gjelder psyke og atferd.

Jeg har lest mange steder at den som en gang hatt en siameser, aldri kommer over det, og at siamesere for alltid vil være den typen katt de drømmer om og vil ha igjen. Min erfaring tilsier at dette er absolutt og fullkomment sant. Det finnes ingen katter som kan måle seg med en siameser. I tillegg er de vakre.

Connie Garfalk

Det finns mycket roligt att läsa om William och Modesty på Connies hemsida!!!
Tack, Connie för denna berättelse och underbara bilder! :-)

Om du också har berättelser om siameser så tar jag gärna emot och lägger ut på sidan! :o)